Den forhatte læreren

- Du foreslo noe da vi kom inn her, minnet Mark ham på.
- Mens vi drev og bestilte, satt du og mumlet om at du hadde lyst til å kverke fyren. Har du alt ombestemt deg, eller?
- Æsj, nå er vi tilbake der vi begynte. Du sa, hvorfor ikke? og jeg sa, fleiper du? Og Betsy...
- Kom, sa Mark og reiste seg. - Vi kan ikke diskutere det her inne. Altfor mange ører på stilk.
- Men jeg har ikke drukket opp colaen, protesterte Betsy.
Jeff var rød i ansiktet, og hjertet dundret i brystet. Kunne Mark virkelig mene alvor? Nei, ikke tale om. Å faktisk drepe et menneske? Det var jo fullstendig vanvittig.
Ikke desto mindre hadde mark det der besluttsomme uttrykket han gjerne fikk når han tumlet med en eller annen sinnssvak plan. Ikke at ansiktet han egentlig hadde forandret seg; Mark hadde et sånt typisk pokerfjes som sjelden røpet noe som helst. Bortsett fra blikket. Øynene. De kunne brått bli sylskarpt skinnende, som om de var av glass, og øyenlokkene senket seg da ned over dem, liksom for å skjule gløden under og gi et falsk inntrykk av doven døsighet.
Jeff hadde sett det blikket før, og det hadde hver gang vært illevarslende.