På livet løs

- Jeg har bulimi, svarte jeg.
Med et rykk innså jeg at jeg aldri hadde sagt de ordene høyt før.
- Å. Spencer nikket.
- Så du er en av de sultefolka. Han skakket på hodet og så kritisk på meg.
- Du ser da ikke ut som du sulter deg.
- Nei, det er de det, rettet jeg. - De spiser ikke nok, skjønner du. Bulimikere... Jeg tidde.
- Bulimikere spiser mer enn nok, og så tømmer de seg.
- Tømmer seg?
Selvsagt måtte han spørre. - Det vil si at de prøver å kvitte seg med den de er. Se så. Der unngikk jeg de ekle detaljene. Det kan være et klokt trekk.
Spencer fiklet med en av sjakkbrikkene. - Kvitter seg... Hvordan?
For en nysgjerrigper. Jeg hater nysgjerrige folk. - Du vet det nok, sa jeg motvillig og senket stemmen flere hakk. - Du kan ta... øh, laksativer for å... øh...
- Gå på do?
Kvikk i oppfattelsen, denne Spencer. Jeg nikket. Eller... Jeg kremtet. Halsen min var som vanlig sår etter all tømmingen. - Brekninger.
- Hvaforno? utrøt Spencer. - Gjørs du på å spy?
Jeg rettet skuldrene og presset fram et smil. - Jeg foretrekker å kalle det brekninger. Det er mer klasse over det.