Ord uten lyd

Det er Thelma som fører ordet i Ord uten lyd. Hun forteller en rystende historie om incest, anoreksi og splittet personlighet. At boka har blitt berømmet av kritikerne og har vunnet literære priser kommer av den spesielle stemmen hennes, hun forteller med varme, humor og ironi så vel som dyp fortvilelse og sårhet.

Romanen handler om Thelma som er seks år da vi møter henne for første gang. Foreldrene hennes lever i et stormfullt ekteskap der det knapt er plass til jentungen og lillebroren. Og Thelma må lære seg å innynde seg hos faren for å få oppmerksomhet og kjærlighet, hver kveld leker de ”kontor”. Der er hun farens sekretær og må ta imot både kjærtegn og straff, slik er det nemlig i de voksnes verden. Thelma lærer seg å forsvinne ut av sin egen kropp når leken blir for voldsom. Da lukker hun øynene og tenker på fantasivennene sine, de eneste vennene hun har.

Familien flytter til Canada, og moren forstår hva faren gjør med Thelma, men hun lukker øynene for det. Thelma leker fremdeles med fantasivennene sine samtidig som hun forsøker å bli adoptert av alle snille voksne hun møter. Dette beskrives på én gang hylende morsomt og brutalt hjerteskjærende. Ettersom Thelma vokser opp utvikler hun anoreksi, hun vil ikke bli voksen, vil ikke bli kvinne. En av fantasivennene, Heroin, overtar for henne hver gang det oppstår vanskelige ”voksne” problemer. Det som er så enestående med Ord uten lyd er måten den fortelles på, usentimental, direkte, knapp, rå og ironisk.

Historien er lite påtrengende, ingen ting males ut eller beskrives i detaljer, slik fremstår det som en ekte og troverdig fortelling. En sår og morsom oppvekstroman, ikke en utleverende skildring av et mishandlet barn. Det er en sjeldent sterk debut, en bok man vanskelig legger fra seg før siste side er lest.