Selvmord

Ti dager etter at Édouard Levé overrakte manuskriptet til Suicide (2008) til sin forlegger, tok han livet av seg, kun 42 år gammel. Romanen er på mange måter et offentlig selvmordsbrev, men et upersonlig sådant: Her handler det riktignok om selvmord, men ikke forfatterens eget; i stedet er boka en minutiøs undersøkelse av selvmordet – og livet – til en av forfatterens næreste venner.

En lørdag i august skal vennen ut og spille tennis med sin kone. Ute i oppkjørselen unnskylder han seg og vender tilbake til villaen; han har glemt racketen. Det går noen minutter – hans kone hører et skudd. Hun finner ham i kjelleren, skutt i hodet, med et tegneseriehefte oppslått på bordet ved siden av seg.

Hvorfor velger noen av oss å gå ut av livet frivillig? Hva betyr dødsårsaken for hvordan et menneske blir husket? Er det riktig av oss å lete etter «budskap» og «mening» når et menneske fører et rifleløp mot hodet og trekker av?

Av Édouard Levé (1965–2007) har Flamme Forlag tidligere utgitt Selvportrett, en samling fakta og påstander – tilsynelatende løsrevne, uten innbyrdes kronologi eller «plott» – om bokas forfatter. Den prosedyrebaserte skrivingen gjør det nærliggende å lese romanen i forlengelsen av Georges Perec og Oulipo-kretsen, samtidig som den ubesværet føyer seg inn i det siste tiårets kunstneriske «selvbekjennelsesboom»