Gilead

Marilynne Robinson er amerikansk litteraturs Grand Old Lady. Hennes mest kjente verk, de fire romanene i Gilead-suiten, kretser først og fremst rundt livet til to aldrende pastorer i lokale frikirker, samt deres mer eller mindre skakkjørte forfedre og etterkommere.

Den ytre og iblant dramatiske historien er ikke fraværende, men den er heller ikke et poeng i seg selv. I Gilead som overalt ellers utfolder livet seg, men det forfatteren bruker sine formidable litterære evner til å utforske, er hvorfor og hvordan. Hva er kreftene som driver mennesker til å velge rett eller galt? Hva kan forklare vår lojalitet mot medmennesker, vår evne til tilgivelse, til nestekjærlighet og til innsikt i egne feil og mangler? Hvor tungt veier våre synder og forbrytelser? I hvor mange generasjoner? Og hvor trygt hviler vi egentlig i Guds hånd?

Gilead, den første romanen i suiten, er både en lovsang og en klagesang – til Gud, til livet og til slekten som gjorde livet mulig. I 1956 nærmer pastor John Ames seg slutten av sin jordiske tilværelse, og han påbegynner et brev til sin unge sønn, en beretning om ham selv og hans forfedre. Ames en sønn av en predikant fra Iowa og barnebarn av en prest som i sin ungdom fikk et syn av Kristus bundet i lenker, og dro vestover til Kansas for å kjempe mot slaveriet. Ames’ brevroman er en historie om helligholdte, vanskelige og vonde familiebånd, men også om livet som et makeløst og forunderlig mirakel. Alltid feilbarlig, ofte dypt urettferdig, naget av tvil og skam, men likefullt mirakuløst bare i kraft av å være livet.