Barnejegeren

Ida er barnepsykolog og lever med en urovekkende følelse av at verden er i ferd med å gli unna for henne. En dag blir en jente i åtteårsalderen meldt savnet i fjellet. Mens letingen pågår reflekterer Ida over hva denne jenta, og de andre barna hun arbeider med, bærer på. Hva det er de ikke vil, eller kan, kommunisere på de voksnes premisser.
Ida har selv en voksen datter som er rusmisbruker og som hun ikke klarer å få kontakt med: Silje. Idas forsøk på å forstå og å nå fram til datteren har en videre betydning også for hennes møte med andre, og gjennom disse møtene belyser romanen dype språkløse områder i vår tids livsfølelse.
"Vi var inne i en tunnel, det var derfor jeg så ansiktet mitt i glasset i dørene. En gang. Før jeg så vekk igjen. Når ble jeg stum, tenkte jeg. Når ble det jeg kunne, når ble det så hjelpeløst. Faget. Andre erfaringer. Det er ingenting i det språket jeg har lært som kan brukes."