Døde sjeler

Døde sjeler slo ned som en bombe i det føydale Russland - særlig den radikale intelligentsiaen trykket Gogol til sitt bryst. Men like iøynefallende som bokens tematikk, er den uuttømmelige språklige oppfinnsomheten, og dét ikke bare i skildringen av menneskelige laster. Selv de troskyldigste tildragelser og gjenstander er for Gogol en anledning til å gjennomføre de mest absurde og vittige verbale krumspring, noe som gjør boken til en svir å lese.

I det 19. århundre måtte russiske godseiere betale skatt ut fra antallet livegne bønder de eide - også for dem som hadde dødd i tidsrommet mellom to folketellinger. Dette setter svindleren Tsjitjikov på en idé: ved å kjøpe "døde sjeler" fra godseierne for en billig penge, vil han på papiret kunne erverve et stort antall livegne, som i sin tur kan gi ham et anselig lån i banken.

Romanen skildrer hvordan svindleren, sammen med kusken og tjeneren sin, reiser rundt på den russiske landsbygda og oppsøker godseierne. Deres grådighet, gjerrighet og stupiditet blottlegges i groteske portretter. Karikert blir også den russiske provinshovedstaden hvor Tsjitjikov først gjør sin lykke - inntil man får snusen i at han kanskje ikke har rent mel i posen.